Til Ida fra Selina

Hei

Føler ikke at min oppgave hos Ida er fullført. Derfor er jeg trist, har ikke lyst til å dra enda, men jeg har vondt.
Ida skal lære av dette, hun må søke innover seg selv for å forstå. Dette handler om å tenke anderledes, hun vil forstå. Jeg er hos henne uansett, og jeg kommer tilbake.

Hun må lære seg og sette grenser, og stole på seg selv. De grensene hun setter er ikke sterke nok, hun gir lett opp ved små ting, derfor må hun lære seg til å bli sterkere. Hun må tørre å være seg selv, stole på den hun er, og at hun er bra nok som hun er. Hun skal aldri tvile på de avgjørelser hun tar. Hun har alltid svaret i seg, men hun tørr ikke alltid å stole på det. Hun vet hva hun vil, og hva hun skal gjøre, hun må bare la det komme frem.

Min tid hos Ida har vært fantastisk. Vi har kost oss masse, og jeg har bølla veldig med henne. Denne tiden sammen har ikke vært om å konkurrere, men om at hun skal stole på seg selv. Sette grenser osv, som jeg sa. Jeg har presset henne til randen til tider, men i ettertid vil hun forstå, og hun vil sette høyere grenser. De gangene hun er helt sikker, HELT SIKKER, og stoler på seg selv, så er jeg også der hun vil jeg skal være.

Igjen, be henne være mer bestemt, og vis hvem hun er.  Denne lærepengen gjelder ikke bare med meg, jeg er bare en veiviser og læremester. Hun skal se på alt jeg har vist henne, reflektere og fortsette veien videre. Når dette er på plass blir det nye ting hun skal lære. Vi slutter aldri å lære. Veien er lang, og noen ganger veldig bratt. Vi må aldri gi opp!

Jeg elsker Ida over alt på jord. Hun har masse varme og glede. Hun er snill og god, og jeg er kjempeglad for at jeg har fått være hos henne, og lære henne dette.

Stå på, og aldri gi opp.

- Selina – <3

Forandringer, sorg og om å ta farvell…

Jeg har tatt avstand fra denne bloggen lenge nå. Alt begynte å gå fremover, så da måtte jeg bare ta avstand til alt som var med på å holde meg igjenn. Bloggen var endel av det, den har hjulpet meg mye, men den har også gjort ting værre. Jeg har måtte ta avstand fra alt som handler om bulimi og psykisk sykdom.

Det var rett etter påsketider ting begynte å gå bedre, dagene jeg telte ble flere og flere og kostlista ble lettere å følge. Eller lett var ikke helt rett ord, for det har virkelig ikke vært det, men jeg fikk det ihvertfall til. Noe i meg ville bare klare det, samtidig som noe annet i meg ville holde fast på alt det “trygge” som var.
Akuratt nå kan jeg ikke se noe som helst trygt ved det å sitte innesperret i en leilighet, persienner trukket ned slik at ingen andre kunne se. Det var meg og bulimien, jeg var ute av kontroll, samtidig som jeg trodde jeg kunne kontrollere absolutt alt. Det er så merkelig å se tilbake nå, for i løpet av de månendene som har gått så har alt forandret seg så voldsomt.

Fra å være” innesperret” i en leilighet sammen med mengder av mat, sitter jeg her å skriver i en lys og trivelig leilighet med verdens beste kjæreste ved min side.

Måneden som har gått har vært vanskelig…

Sjokket kom i sluttet av september, min kjære Selina hadde store skader på begge bakknær, og smerter som spredde seg oppover i ryggen. Jeg skjønte av utrykket veterinærene hadde at det desverre ikke var noe som helst å gjøre. Vi fikk 15 dager med smertestillende, og 15 dager til å ta farvell på. Min hest, verdens beste Selinamor, det eneste som før fikk meg gjennom dagene. Hun var lyspunktet i livet mitt, og nå måtte jeg si farvell. Det er det værste jeg har vært med på, men vi fikk noen fine siste dager.

Jeg kommer aldri til å glemme den vakre hesten min, hun var alt for meg og jeg elsker henne av hele mitt hjerte <3

Idag er første gangen på lenge jeg har vært innom bloggen. Det var sårt, men fint. Husker før når jeg skrev at jeg irriterte meg over at det omntrent bare ble innlegg om meg og Selina, men nå angrer jeg ikke et sekund. Her på bloggen står mange av minnene våre skrevet, og det er så utrolig flott. Det er de fine minnene jeg må huske på. Det er så trist at det bare er minner, det blir aldri mer Ida og Selina, bare i minnene…

Livet er urettferdig…

Selina var der for meg når jeg trengte henne som mest, det var hun som var lyspunktet slik at jeg klarte å få noen timers fri fra matkaoset. Det var Selina som fikk meg til å se at livet var så mye mer enn spiseforstyrrelsen.

Så fikk jeg kontrollen over livet mitt tilbake, og jeg møtte verdens beste gutt. Jeg hadde en helt perfekt sommer med Selina og kjæresten min, livet smilte og var helt perfekt <3
Skulle bare ønske Selina kunne vært her enda.
Selina kom inn i livet mitt når jeg trengte henne som mest, og når jeg har blitt frisk, da må jeg ta farvell…
Har bare ikke ord. Jeg savner deg hesten min…

Litt frustrert

Akuratt nå er jeg en smule frustrert over alle kommentarene på blogginnleggene til både Laila og Karianne. Det virker som de fleste tror at vi møttes kun for å ha felles bp. Det er helt feil! Vi møttes fordi vi har blitt gode venner, desverre har vi bulimien til felles, men herregud så godt det er å kunne snakke med noen som forstår akuratt hvordan det er å ha det. 

Jeg savner påsken, jeg savner Laila og Karianne. Dagene de var hos meg var helt fantastiske, det er lenge siden jeg har slappet så mye av. Vanligvis når jeg er hjemme alene er det mørkt i leiligheten, persiennene er trukket for og jeg spiser mengder med mat alene. Venner og kollegaer som ser meg utenfor leiligheten kan ikke se på meg at jeg har noe problem i det hele tatt, man blir ekspert på å skjule og på å bagatillisere problemet. Med Laila og Karianne kunne jeg være meg selv hele tiden, trengte ikke late som noe som helst. Jeg kunne spise det jeg ville, beholde det jeg ville og spy det jeg ville. Ingen stress, og ikke noe press. Det var ikke planlagt at vi skulle ha runder med maten sammen, sånn bare ble det, og det føltes helt naturlig.

Bulimi er noe sykt, det er unormalt å spise og spy. Det er langt ifra normalt å tvinge maten opp igjen. Men det føles så normalt, for meg er bulimi blitt en del av hverdagen, og problemet har ikke tenkt å bli borte med det første. Jeg vil jo bli frisk, men det er så forbanna vanskelig.
Jeg syns ikke det var noe rart å spise( og spy) med Laila og Karianne, men jeg hadde aldri i verden klart det foran venner som ikke har bulimi. Om ikke de hadde vært hos meg hadde vi jo uansett sitti hjemme i hver vår leilighet å spist store mengder mat.

Herlige dager <3

Utrolig hvor mye positivt bloggskrivingen drar med seg. Man blir jo kjent med så mange flotte mennesker. I jula møtte jeg Karianne for første gang, og denne påsken var jeg så heldig å få møte både henne og Laila. Karianne kom til meg på torsdagen og Laila tok turen til meg på lørdagen. Dagene har bare flydd av gårde og vi har hatt det kjempefint, selv om maten har gått alt annet enn bra.

Torsdagen gikk med til skravling og filmtitting til langt på natt. Jeg og Karianne har fått en greie for fjortissfilmer, det er nemlig helt geniale filmer å se samtidig som man skravler. Vi har hatt strålende sol hver eneste dag, og vi har tilbrakt mange timer ute i sola.

På fredagen dro vi til stallen, jeg fikk lånt en ekstra hest slik at vi fikk ridd oss en lang tur i skogen. Rideferdighetene til Karianne kan ihvertfall ikke kritiseres, hun suste av gårde innover grusveiene både i trav og galopp. Senere på kvelden dro vi på grillfest til noen på stallen, der gikk det med x antall vinglass på alle sammen bortsett fra meg siden jeg var sjåfør, men stemningen var på topp og alle storkoste seg.

Tidlig om lørdagen tura vi inn til Oslo S for å hente Laila, deretter dro vi på harrytur til Sverige. Godtebutikken der er skummel, det er så alt for mye å velge mellom. Så det ble noen kg smågodt på oss hver, pluss at de har en haug med forskjellige chipstyper å velge mellom. Svensker er så mye flinkere enn nordmenn når det kommer til snop, men kanskje like greit at det ikke er like stort utvalg i Norge. Sammen med harry svenske rånere surret vi rundt på senteret i Charlottenberg i flere timer, jeg tror vi alle tre er enige om at vi hadde en fin tur dit. Vi kom hjem ganske så sent, så det ble en rolig, men sen kveld med skravling til langt på natt.

På søndagen hadde vi noen timer ute i sola før vi dro hjem til meg og helte nedpå med litt alkohol. Tiden går så alt for fort når vi har det gøy, tror klokka rakk å bli 06.00 før vi kom oss i seng. Noen timer på øyet fikk vi før vi tok turen inn til Oslo for å møte Karianne (valiumsvalsen) og Tonje, to herlige jenter. Det ble en tur til Frognerparken (statueparken for de som foretrekker det), slottet og Aker brygge.

Nok en gang må jeg få si at det er synd at tiden går så alt for fort, skulle øsnke vi kunne fått enda flere timer sammen. Det var trist å kjøre Karianne til Gardemoen idag tidlig, skulle ønske hun kunne vært her enda litt lenger. Heldigvis vet jeg at vi ser hverandre igjen, og da er det jo bare å glede seg til det. I noen timer til er jeg så heldig å ha Laila her, kommer til å bli like trist å kjøre henne til toget etterpå. Å si hade til noen man er glad i og som man ikke får se på en stund er noe av det tristeste som finnes. Dessuten kommer det til å bli så tomt å trist i leiligheten min uten de to. Håper virkelig ikke det blir lenge til neste gang. Tusen takk for noen kjempefine dager jenter<3

Vanskelig…

I morgen har jeg bursdag og den skal feires på kafe med gode venner.
Er det ikke vanlig at man gleder seg til bursdager, og at man blir glad for at venninner vil bli med å feire?
Det burde jo være en bra dag, en dag man gleder seg til. For bursdager er jo en fin ting. En dag man skal være glad, smile og le. Så hvorfor har ikke jeg det sånn?
Aller helst vil jeg hoppe over morgendagen. Liker ikke bursdagen min rett og slett… Liker ikke å bli eldre, hater alle forventinger som kommer etterhver som man blir eldre. Liker ikke oppmerksomheten rundt dagen, men liker heller ikke tanken på å ikke få oppmerksomhet den dagen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg syns den dagen er så vanskelig….

Håper virkelig at det blir en bra dag i morgen.

Helt sykt og jeg er stolt :)

Selina strålte når jeg kom i stallen idag tidlig, vakre stjerna mi. Rett på hengeren gikk hun også.
Når vi kom ned på Sørum var hun minst like spent som meg, men etter noen skritterunder på området ble vi begge mye roligere. Vi var ute i god tid og fikk varmet opp godt. For Selina har oppvarmingen alt å si, jo lenger vi varmer opp jo finere blir hun, og fin, det var hun idag! Vi klinte til og rei oss til en 3 plass. Jeg er så fornøyd med hvordan vi rei programmen, vi fikk trekk på ting jeg vet vi trenger å trene på, så de trekkene var jeg forberedt på. Men vi har kommet oss MYE siden sist stevne, og det er så morro! All treningen har gitt resultater

Vi var også meldt på i cupen. Der er det sammenlangt poengsum fra alle stevnene som gjelder.
Gjett hvem som vant da?
Jo det var oss det!!!

Ida og Selina Pride vinnere av Sørumcupen LC dressur 2011!!!!

Sykt kult!!!
Jeg er så stolt at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg og Selina fikk det til vi, dreamteam <3

Kvelden før dagen…

Det er ikke bare bare med stevneforberedelser skal jeg si dere. Først er det jo trening og enda mere trening som gjelder. Så pugging av dressurprogrammen og ri gjennom det noen ganger. (Programmet jeg skal ri er forresten dette.) Dagen før stevnet må alt av utstyr pusses, støvler, sporer, hodelag og sal. Hesten må vaskes, manen flettes og halen sprayes inn i showshine. For de som er ekstra nøye (sånne som meg) smører gjerne hele hesten inn i babyolje slik at pelsen blir ekstra blank og fin.

Så over til transportering av hesten. Ingen enkel sak, ihvertfall ikke om man mangler bil til å trekke henger, hengeren og selve hengerlappen. Et evig mas å finne noen som vil stå opp kl 6 en søndag morgen for å kjøre meg på stevne. Heldigvis ordner det seg for snille jenter. Takk til Julie som vil bruke bilen sin og som vil kjøre meg, og takk til Finn Terje som låner meg hengeren. Gode venner er gull verdt.

I morgen er stevnedagen. Vekkerklokka står på 05.30. Hesten må stå på hengeren til 08.00. Jeg må sitte på hesteryggen kl 09.00, og oppvarmingen i ridehuset beggynner 09.30. Kl 09.55 er det min og Selina sin tur til å gjøre vårt aller beste. Det blir en spennende dag, jeg både gleder og gruer meg!

Stevnenervene har allerede kommet, og de gir seg nok ikke med det første. Er så sykt mye å tenke på.
Vil hesten gå på hengern?
Husker jeg programmet?
Pass, vaksinekort, utstyr?
Er flettene like fine i morgen tidlig som de var når jeg dro fra stallen i kveld?

I grunn ingen vits å tenke på noen av delene, for innerst inne vet jeg at alt går bra.
Hesten min er en engel å få på hengeren, utstyret har jeg skjekket over en haug av ganger allerede i dag. Om flettene ikke er like fine fikser jeg på de igjen, og programmet vet jeg at jeg kan.
Dessuten gjør vi vårt beste, og det er jo det som betyr noe…