SKAM

21 nov

Skammen er så forferdelig vanskelig å takle, den for meg til å tenke så mye stygt om meg selv, og den får meg til å se på bildene som at alt var min skyld. Jeg prøver virkelig å snu om de tankene for fornuften i meg vet hvem sin skyld alt sammen var, det er bare at skamme er så sterk nå at jeg greier ikke å høre på fornuften. Som liten visste jeg at jeg ikke måtte snakke om disse tingene, så hemmeligheten ble større og større etter hvert som årene gikk, og jo lenger tid det gikk uten at jeg sa noe, jo vanskeligere ble det jo å skulle snakke om det. Så bestemte jeg meg for at jeg aldri noen gang skulle si noe som helst, men nå som jeg først snakker om det så føler jeg et behov for å snakke masse om det. Selv det skammer jeg meg over, for hvem vil høre om slike fæle minner? Psykologen min sier hun tåler de, men greier ikke helt å tro på henne lenger. Nå føler jeg at jeg har delt så mye at hun snart må skjønne at jeg har all grunn til å føle så mye skam som jeg gjør.

Jeg var barn, han var voksen. Han hadde ikke lov til å gjøre de tingene han gjorde!

Enda så mange år etter så er det så vanskelig å plassere all skylden der den faktisk hører hjemme. Jeg syns disse minne er så vanskelig å leve med, og det som er mest frustrerende er at jeg aldri noen gang kommer til å glemme noen av det.

Jeg lurer mange ganger på hva folk hadde trodd om meg om de hadde fått vite hva jeg ble utsatt for i barndommen. Til daglig fungerer jeg jo normalt, og disse tingene er det bare noen få som vet. Jeg vil jo ikke at alle skal vite, samtidig som jeg vil at folk skal. For jeg er jo stolt over at jeg greier meg så bra som jeg faktisk gjør på tross av alt sammen, folk skulle bare visst hvor tøft det er å bearbeide noe sånt. Det er virkelig en tøff prosess, og noen ganger føler jeg at det aldri tar slutt.

Sånn som nå, jeg er så frustrert over skammens slemme stemme. Den gjør at jeg vil gjemme meg vekk, men det kan jeg ikke, jeg må tvinge meg ut. Det er så slitsomt å holde ut dagen når skammen får meg til å føle meg så jævlig. Jeg prøver å tenke at jeg ikke må høre på den følelsen, men den har veldig mye makt. Dessuten får jeg bilder i hode som er med på å forsterke skammen. Det er veldig slitsomt, og jeg har ikke fått så mange pauser i det siste.

Jeg må bare minne meg selv på at jeg var barn, han var voksen. Han hadde ikke lov til å gjøre det han gjorde.

Reklamer

Minner blir ikke borte

20 nov

Jeg vil prøve å dele litt av det som foregår inni meg. Kanskje det kan hjelpe noen, og kanskje det kan hjelpe meg ved å dele. Jeg har i mange år bearbeidet vonde minner fra barndommen, og jeg jobber med det enda. Den kampen tar visst aldri slutt for meg. Det er så frustrerende, for jeg vil så gjerne leve livet uten denne bagasjen hengende over meg. Tenk deg at du våkner om morgningen med skikkelig hodepine, det du vil er å bare pakke deg godt inn i dyna og bli liggende i sengen til det går over. Selv om du vil bli liggende så kan du ikke, du starter dagen og gjør alt som forventes av deg på tross av hodepinen som ikke slipper taket. Når kvelden kommer og det igjen blir rolig rundt deg, da kjenner du hvor vondt det gjør, og alt du har stengt vekk av smerte hele dagen kommer tilbake. Det føles så tungt, og det er så slitsomt at den bagasjen henger over meg, det føles som jeg aldri får fred fra det.

Jeg burde kanskje vært flinkere til å fortelle de rundt meg hvordan jeg har det, men det er ikke så veldig lett å prate om, og aller helst vil jeg jo klare det her selv. Jeg går til en psykolog som jeg har gått til i mange år, så jeg får jo snakket om litt der. Det som jeg nå syns er veldig vanskelig er at det blir så vanskelig mellom timene, og da vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle dette. Jeg er så redd for å kjenne på de vonde følelsene. Skyld, skal, redsel, sorg, tristhet, ensomhet. Jeg vet jo at jeg ikke er alene, men det føles sånn, for det er ingen rundt meg som forstår det her uansett.

Boka «Vondt i magen» av Erle Sellevåg er en bok som treffer meg. Jeg husker meg selv som liten, jeg hadde vondt i magen hele tiden. Jeg husker jeg var i samtale med lærer og mamma, og jeg husker mamma sa jeg var hypokonder. Kunne ikke noen bare snakket litt mer med meg så kunne jeg kanskje greid å fortelle hvorfor jeg hadde så vondt i magen. Hadde noen bare skjønt at jeg ble utsatt for overgrep så kunne jeg fått hjelp med en gang, istedenfor å bli en ekspert til å stenge vonde følelser inni meg.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne bloggen nå, men jeg vet det hjelper å skrive når det er vanskelig. Så må jeg nesten bare føle på hvor mye som føles rett og dele.