Minner blir ikke borte

20 nov

Jeg vil prøve å dele litt av det som foregår inni meg. Kanskje det kan hjelpe noen, og kanskje det kan hjelpe meg ved å dele. Jeg har i mange år bearbeidet vonde minner fra barndommen, og jeg jobber med det enda. Den kampen tar visst aldri slutt for meg. Det er så frustrerende, for jeg vil så gjerne leve livet uten denne bagasjen hengende over meg. Tenk deg at du våkner om morgningen med skikkelig hodepine, det du vil er å bare pakke deg godt inn i dyna og bli liggende i sengen til det går over. Selv om du vil bli liggende så kan du ikke, du starter dagen og gjør alt som forventes av deg på tross av hodepinen som ikke slipper taket. Når kvelden kommer og det igjen blir rolig rundt deg, da kjenner du hvor vondt det gjør, og alt du har stengt vekk av smerte hele dagen kommer tilbake. Det føles så tungt, og det er så slitsomt at den bagasjen henger over meg, det føles som jeg aldri får fred fra det.

Jeg burde kanskje vært flinkere til å fortelle de rundt meg hvordan jeg har det, men det er ikke så veldig lett å prate om, og aller helst vil jeg jo klare det her selv. Jeg går til en psykolog som jeg har gått til i mange år, så jeg får jo snakket om litt der. Det som jeg nå syns er veldig vanskelig er at det blir så vanskelig mellom timene, og da vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle dette. Jeg er så redd for å kjenne på de vonde følelsene. Skyld, skal, redsel, sorg, tristhet, ensomhet. Jeg vet jo at jeg ikke er alene, men det føles sånn, for det er ingen rundt meg som forstår det her uansett.

Boka «Vondt i magen» av Erle Sellevåg er en bok som treffer meg. Jeg husker meg selv som liten, jeg hadde vondt i magen hele tiden. Jeg husker jeg var i samtale med lærer og mamma, og jeg husker mamma sa jeg var hypokonder. Kunne ikke noen bare snakket litt mer med meg så kunne jeg kanskje greid å fortelle hvorfor jeg hadde så vondt i magen. Hadde noen bare skjønt at jeg ble utsatt for overgrep så kunne jeg fått hjelp med en gang, istedenfor å bli en ekspert til å stenge vonde følelser inni meg.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne bloggen nå, men jeg vet det hjelper å skrive når det er vanskelig. Så må jeg nesten bare føle på hvor mye som føles rett og dele.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: