SKAM

21 nov

Skammen er så forferdelig vanskelig å takle, den for meg til å tenke så mye stygt om meg selv, og den får meg til å se på bildene som at alt var min skyld. Jeg prøver virkelig å snu om de tankene for fornuften i meg vet hvem sin skyld alt sammen var, det er bare at skamme er så sterk nå at jeg greier ikke å høre på fornuften. Som liten visste jeg at jeg ikke måtte snakke om disse tingene, så hemmeligheten ble større og større etter hvert som årene gikk, og jo lenger tid det gikk uten at jeg sa noe, jo vanskeligere ble det jo å skulle snakke om det. Så bestemte jeg meg for at jeg aldri noen gang skulle si noe som helst, men nå som jeg først snakker om det så føler jeg et behov for å snakke masse om det. Selv det skammer jeg meg over, for hvem vil høre om slike fæle minner? Psykologen min sier hun tåler de, men greier ikke helt å tro på henne lenger. Nå føler jeg at jeg har delt så mye at hun snart må skjønne at jeg har all grunn til å føle så mye skam som jeg gjør.

Jeg var barn, han var voksen. Han hadde ikke lov til å gjøre de tingene han gjorde!

Enda så mange år etter så er det så vanskelig å plassere all skylden der den faktisk hører hjemme. Jeg syns disse minne er så vanskelig å leve med, og det som er mest frustrerende er at jeg aldri noen gang kommer til å glemme noen av det.

Jeg lurer mange ganger på hva folk hadde trodd om meg om de hadde fått vite hva jeg ble utsatt for i barndommen. Til daglig fungerer jeg jo normalt, og disse tingene er det bare noen få som vet. Jeg vil jo ikke at alle skal vite, samtidig som jeg vil at folk skal. For jeg er jo stolt over at jeg greier meg så bra som jeg faktisk gjør på tross av alt sammen, folk skulle bare visst hvor tøft det er å bearbeide noe sånt. Det er virkelig en tøff prosess, og noen ganger føler jeg at det aldri tar slutt.

Sånn som nå, jeg er så frustrert over skammens slemme stemme. Den gjør at jeg vil gjemme meg vekk, men det kan jeg ikke, jeg må tvinge meg ut. Det er så slitsomt å holde ut dagen når skammen får meg til å føle meg så jævlig. Jeg prøver å tenke at jeg ikke må høre på den følelsen, men den har veldig mye makt. Dessuten får jeg bilder i hode som er med på å forsterke skammen. Det er veldig slitsomt, og jeg har ikke fått så mange pauser i det siste.

Jeg må bare minne meg selv på at jeg var barn, han var voksen. Han hadde ikke lov til å gjøre det han gjorde.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: